malcuiet  /-èt/  mal|cu|iet  [AF]

  1. adi. che nol è calm, cuiet, in pâsal veve come un presintiment di disgracie, si sintive malcuiet (Roberto Ongaro, Il muc); Lisute e cresseve simpri plui sierade e storpeose, simpri plui convulsive e malcuiete (Maria Forte, La fie çuete); al jevà sù e al cjaminà par un pôc sù e jù pe stanzie, malcuiet (Carlo Sgorlon, Prime di sere)
    Sin. ansiôs , aprensîf , irecuiet , preocupât , sbarlufît , stranît , temerôs , gnervôs , gnervin1 , agjitât , lambicât , tormentât , incuiet