imparêsi  im|pa|rê|si  [CO]

  1. v.pron.intr. jessi viodût o tacâ a jessi viodût, in gjenerâl o in particolâr jessint diviers di un fontslôr a ridevin, ma si impareve che a jerin gnervôs, malcuiets (Roberto Ongaro, Cretevierte); in bande dal boscut, alte tal soreli, si impareve la crete verde e grise de Glemine (Agnul di Spere, Une dì de tiere); al lassà la cjase che nol sclarive ancjemò dì. Si imparevin a pene pocjis stelis semenadis a râr (Maria Forte, Cjase di Dalban); i colms crots dai cuvierts si imparevin nets tun cîl impiât (Dino Virgili, La aghe da pît la cleve)
    Sin. cucâ fûr , mostrâsi , presentâsi , saltâ fûr , pandisi , incomparêsi , cimiâ , cucâ , imparê
  2. v.pron.intr. (fig.) fâsi notâ par impuartancela famee e scomence a imparêsi… O sin in tancj in cjase! (Maria Forte, La tiere di Lansing)