impetrîsi
im|pe|trî|si
[CO]
-
v.pron.intr.
(ancje fig., ancje iperb.)
deventâ dûr o imobil come il clap:
ma cussì cjacarant mi soi impetrît [pal frêt] / no sint ne pîts ne mans (Pieri Çorut, Il Strolic furlan par l'an 1841);
intun puest cence timp, indulà che dut si è impetrît, come in chê flabe che mi àn contât di frut, che e fevelave di un ream inmagât restât indurmidît par cent agns (Franca Mainardis, Grivôr)
Sin. inclapîsi
Cfr. indurîsi
, incrudîsi
, ingrisignîsi
, ingritulîsi
Proverbis:
- di Fevrâr cor a masanâ se no la roie si impetrìs