sofite /-ì-/ so|fi|te [CO]
-
s.f.
spazi de cjase che al è sot dal cuviert, che une volte si doprave plui di dut tant che magazen:
o viôt stant in sofite, / che al tint a neveâ; / o ten in pront la slite / che o speri di doprâ (Pieri Çorut, Il Strolic mezan. Pronostic par l'an 1855);
e son restâts muts une dade fantasticant ce che al podeve sei colât là sù in sofite (Giovanni Gortani, La teme - Une gnot intun cjastiel)
Sin. cjast , bastart , solâr1