stec  /-è-/  stec  [AF]

  1. s.m. ramaç piçul o toc avonde curt e sutîl di ramaç, soredut secI pareve di viodi spirts, magos, striis… A ogni cricâ di un stec pescjât, a ogni svolt fra i ramaçs, a ogni bave di aiar che e ves businât tes pontis dai pins, il cûr i saltave in bocje (Pieri Menis, Tal bosc di Kebespok); e butà une grampe di stecs e manei sul fogolarut (Pieri Somede dai Marcs, Il tinel)
    Sin. bachet
  2. s.m. (fig.) persone une vore magrepuar, al è ben sec. / Al è ridot un stec (Pieri Çorut, Il Strolic furlan par l'an 1821)
    Sin. fros , bachet
Polirematichis e espressions idiomatichis Proverbis:
  • se no passe, metii un stec a la volte
  • un gjave, un met e un sù pal stec
  • une gjave, une met, une picje sù pal stec