lanterne
/-tèr-/
lan|ter|ne
[CO]
-
s.f.
dispositîf, che al pues jessi fis, di puartâ ator o di picjâ, formât di un telâr, pal solit di metal, cun lastris trasparentis che al ten dentri une lum o une lampadine:
une lanterne, come chês che in chê volte a dopravin i cjaradôrs di gnot, e ardeve tun cjanton cuntune lûs cussì lamie che no rivave pardut (Pieri Menis, La vuere sul Freikofel)
Sin. lampion
, ferâl
-
s.f.
[TS]
mar.
grant implant di iluminazion dilunc de rive dal mâr o intune isule, intun pont dulà che si viôt di lontan, cuntune grande lûs, pal solit intermitente, che e covente di riferiment pes nâfs:
li, su la ponte de dighe, par dongje de lanterne, e je ancje la sirene che e sune cuant che e je la fumate (Vico Bressan, Cîl e aghe)
Sin. fâr
-
s.f.
[TS]
venat.
sorte di ferâl che al mande une lûs fuarte, doprât par inceâ i uciei vie pe gnot e cjapâju cul schirel