tramieç  /-èç/  tra|mieç  [AF]

  1. av., prep., s.m. viôt framieç e torna a svualâ vie cidine tramieç lis cretis des monts (Renzo Balzan, Toler e la strie); i someà par un moment di jessi tune altre cjase, tramieç di int stranide (Tarcisio Venuti, La cjase di Toni)
  2. s.m. parêt lizere che e divît doi ambientsbutâ jù une parêt, un tramieç, une stramezere (Franca Mainardis, Il sium di Lissandri)