dispetenât  dis|pe|te|nât  [CO]

  1. p.pass., adi. viôt dispetenâ , viôt dispetenâsi
  2. adi. dai cjavei, no petenâts, in disordinun om di mieze etât cui cjavei un pocut luncs e dispetenâts, la barbe di trê dîs (Massimo Garlatti Costa, Parcè mi âstu fermât mame…)
    Sin. sgardufât , disgjavelât , sgjarnât , sgjavelât , spetenât , sbarlufît
    1. di cdn., che al à i cjavei in disordinil porton al si spalanche e si viôt a saltâ fûr Pauline dute rosse e dispetenade (Zuan Lurinçon, La batarele)
Cul patrocini di
Universitât dal Friûl