credent  /-ènt/  cre|dent  [CO]

  1. adi., s.m. che, cui che al crôt, che al à fede intune religjondurmît intant nel silenzi de muart, / infin che al vignarà / l'agnul che us sveiarà / cu la trombe supreme… / A chest pinsîr ogni credent al treme (Pieri Çorut, La gnot dei muarts); dut el popul credent l'è seneôs / che si cjanti el Te Deum (Pieri Corvat, El cuarantevot)
    Sin. fedêl
    Var. crodint