stuzighin  /-ìn/  stu|zi|ghin  [BF]

  1. adi. che al stuzighe, che al provoche une reazion o che al fâs vignî une sensazion, un desideri, une voie[il diretôr dal gjornâl] al sa cemût che l'argoment al sedi stuzighin (Dree Venier, Triest mitteleuropeane e capitâl, mandi!)
  2. s.m. viôt stuzighet i cameriers [...] a passevin cun guantieris di stussighins (Nelso Tracanelli, La partensa dal '89)